alt som lurer i mørket

(For English, scroll down.)

(Dette er den siste historien fra de to ukene i oktober da pappa var på besøk, og er en slags fortsettelse fra innlegget Med lukt av kanel, som du kan lese her. Vi er fortsatt på øya Phu Quoc i Vietnam, men nå er idyllen i ferd med å bli brutt.)

Det er så fredelig på Phu Quoc, så stille og rolig, klokken er ikke ti engang, men likevel er det helt stille, det er vår første kveld på øya, og vi har akkurat spist middag, men nå er restauranten stengt, baren er stengt, og gjestene har gått tilbake til hyttene sine, akkurat som oss, klokken er snart ti, og vi sitter utenfor hytta vår, Lars og pappa og jeg, vi sitter med hver vår øl og ser ut i mørket, nyter kvelden, stillheten, men så er ølen drukket opp, og pappa går for å legge seg, Lars og jeg tenker at vi snart skal gjøre det samme, men likevel blir vi sittende litt til, vi nyter kvelden, nyter stillheten, mørket.

Det skulle vi ikke ha gjort.

For da vi endelig reiser oss for å gå inn, da er det en som venter på oss ved dørklinken, det er herr edderkopp, og han er stor, og han er hårete.

Ja, herr edderkopp er stor og hårete, og jeg kjenner at jeg fryser bevegelsen min, plutselig står jeg helt stille, kan ikke bevege meg, må ikke bevege meg, må for alldel ikke skremme, da kryper den sikkert mot meg, nei, da hopper den sikkert på meg, og den er helt sikkert giftig, herregud, den må ikke skremmes, og i øyekroken ser jeg at Lars reagerer på samme måte, vi står helt stille, og ingen vet hva vi skal gjøre, hva gjør vi nå, spør jeg, jeg vet ikke svarer han, og sånn står vi da, som støpt fast, på stedet hvil, med en edderkopp på veggen og frykt langt ned i magen.

Men noe må jo gjøres, å tilbringe natten ute på terrassen sammen med herr edderkopp er utelukket, og plutselig føles mørket utenfor truende, det trekker seg sammen, det kommer mot oss, og mellom oss og tryggheten, mellom oss og en seng pakket inn i myggnett er edderkoppen, og noe må gjøres, jeg skal gå og hente hjelp, sier Lars, og jeg sier greit, jeg skal holde vakt, og jeg sier det selv om det å være alene med edderkoppen virker helt uoverkommelig, jeg kommer til å dø, tenker jeg, mens Lars tar et forsiktig skritt mot stien, nå dør jeg.

Men jeg gjør jo ikke det.

For på veien dukker det plutselig opp en vietnameser, og vi roper på ham med hviskestemme, vi vil jo ikke virke helt desperate heller, unnskyld, kan du hjelpe oss hvisker vi så høyt vi klarer, det er en edderkopp her, kan du ta den bort, og det kan han, utstyrt med en lommelykt og en trygg hånd dytter han den vekk, it’s not dangerous, sier han, og dytter den bortover husveggen, ut i buskene, vekk.

Og endelig kan jeg puste igjen, puste ordentlig, og jeg er fortsatt redd, men jeg kommer meg i hvert fall inn døra, inn i tryggheten, tror jeg da, jeg tror jeg er trygg, men er på ingen måte sikker, så jeg titter i hver krok, i vasken, i doen, dusjen, under puta, bak madrassen, og jeg er redd, men prøver å stole på myggnettet, ja, holder det små mygg ute, så stopper det vel de store edderkoppene også, tenker jeg, prøver jeg å tenke, og på et tidspunkt sovner jeg, jeg sover og jeg våkner om og om igjen, og hver gang jeg våkner ser jeg panisk rundt meg, lyset på nattbordet står på, og jeg skanner vegger, tak, gulv, og så sovner jeg igjen, og våkner, og så er det morgen, endelig er det morgen, og jeg lever, vi lever.

(Og herr edderkopp kom aldri tilbake. Det var jo flaks.)

————————————–

(IN ENGLISH)

the things that hide in the dark

(This is the last story from the two weeks in October when my dad was visiting, and can be seen as a continuation of the post called With a smell of cinnamon, which you can read here. We’re still on the island of Phu Quoc in Vietnam, but now the idyll is about to be broken.)

It is so peaceful on Phu Quoc, so quiet, it’s not even ten o’clock, but nevertheless it’s quiet, it’s our first night on the island, and we’ve just eaten dinner, but now the restaurant is closed, the bar is closed, and the guests have retired to their cabins, just like us, it’s almost ten, and we sit outside our cabin, Lars and my dad and I, we’re having a couple of beers while we stare into the darkness, enjoying the evening, the silence, until there is no more beer, and my dad goes to bed, and Lars and I are thinking that we will soon do the same, but yet we keep sitting just a little longer, enjoying the evening, the silence, the darkness.

We shouldn’t have.

Because when we finally decide to go inside, someone is waiting for us just by the door knob, it’s Mr Spider, and he is big, and he is hairy.

Yes, Mr Spider is large and hairy, and I freeze in the middle of a move, suddenly I stand totally still, cannot move, have to stay still, if I scare it, it will definitely creep in my direction, no it’s gonna jump, and it’s gonna jump on me, for sure, and i’m sure it’s poisonous, oh my, we cannot move, and in the corner of my eye I see that Lars reacts the same way, we stand very still, and neither of us knows what to do, what do we do now, I ask, I don’t know, he answers, and here we are, with a spider on our wall, and fear far down in our stomachs.

But something has to be done, we cannot spend the night on the terrace together with Mr Spider, that’s out of the question, and suddenly the darkness behind us feels threatening, it is as it’s moving closer, and between us and safety, between us and a bed wrapped in mosquito net is the spider, and something has to be done, I’ll go and find someone to help us, Lars says, and I say okay, I’ll keep watch, and I say so even though being alone with the spider seems like the end of the world, I’m going to die, I’m thinking, while Lars is taking a cautious step towards the road, now I’m dying.

But I’m not.

Because on the road, a Vietnamese man suddenly appears, and we call on him in a whispering voice, as we don’t want to seem completely desperate either, sorry,  can you help us, we whispers as loud as we can, it’s a spider here, can you take it away, please, and he can, equipped with a flashlight and a confident hand, he pushes it away, it’s not dangerous, he says, and pushes it across the wall, out in the bushes, away.

And finally I can breathe again, breathe properly, I’m still scared, but at least I manage to go inside, into the safety, at least I think so, I believe  I’m safe, but is by no means sure, so I’m looking in every corner, in the sink, the toilet, shower, under the pillow, behind the mattress, and I’m scared, but I’m trying to rely on the mosquito net, yes, if it’s keeping small mosquitoes out, it has to stop big spiders, too, I’m thinking, trying to think, and at some point I fall asleep, I sleep and I wake up again and again, and so it is morning, finally it is morning, and I’m alive, we’re alive.

(And Mr Spider never came back. Fortunately.)